Å skrive livshistorier har blitt rasende. Vi er i den såkalte memoarrevolusjonen med bind skrevet om hvordan du skriver din livshistorie eller memoar og hvordan du produserer den til en bok. Jeg har journalført i årevis, og jeg skrev et memoar og fikk det publisert nylig. Men lenge før jeg i det hele tatt begynte å fortelle historien min, begynte mannen min Bob sin over tretti år lange reise for å krønike familiens historie. Jeg satte meg ned med Bob denne uken og spurte hva som motiverte ham til å vie så mye tid til dette prosjektet og hvordan han klarte å samle all informasjonen som ble brukt til å kompilere det.

Han sa at det startet med hans kjærlighet til å høre onkelen min fortelle historier om familiens flukt til Russland fra Litauen under første verdenskrig. Bob begynte å skrive ned disse historiene med penn på papir. Deretter fortsatte han med å ta opp onkel Dave og min mor, som begge hadde leksikon minner, og snakket om livet deres i Øst-Europa og deres eventuelle immigrasjon til USA med moren og andre fire søsken.

Bob ble klar over at mange mennesker i begge familiene våre hadde grått hår, og han var oppmerksom på at de ikke ville være der så mye lenger. Han bestemte seg for at hvis han ikke fikk dem til å fortelle ham historiene sine snart, ville disse kapitlene i vår familiehistorie gå tapt. Etter hvert som teknologien for familieforskning ble forbedret, brukte Bob Ancestry.com til å samle inn data relatert til familienes reiser til Amerika. Han hyret også inn en slektsforsker for å hjelpe ham med å få fakta om farens familie i Blackburn, England, og han reiste til og med til Lubeck, Tyskland, hvor han fant grundige fødsels- og dåpssertifikater for morens foreldre.

Heldigvis skrev noen av familien min – min mor, min mors onkel og fetter, og min tante på min fars side – ned sine egne historier. Selv om faren til Bob ikke visste nøyaktige detaljer om barndommen hans, var hans beretninger om oppveksten i New England tidlig på 20-tallet.^thCentury ga en verdifull lydhistorie. Bob brukte disse personlige historiene, sammen med en mengde bilder fra både hans og familiene mine for å gi konkrete utforming av materialet han hentet fra forskningen sin.

Så jeg lurte på hvorfor det hadde tatt så lang tid å sette sammen alt dette materialet. Og jeg burde ikke ha blitt overrasket over svaret. Bob hadde brukt de første tjue årene på å samle inn data mellom å jobbe fulltid som programleder i romfartsbransjen. De neste ti årene eller så hadde han sluttet å jobbe med historien alle sammen. På den tiden var mesteparten av den eldre generasjonen – hans beste ressurser – død, og han måtte finne andre i familien som kunne fylle ut noen av tomrommene. Min ene gjenlevende tante og kusinen min var behjelpelige med det – selv om kusinen min insisterte på at Bob skulle redigere materialet om farens og vår families psykiske lidelse. Bobs fetter hjalp ham også med å identifisere mange familiemedlemmer avbildet på et bilde tatt i 1928.

Men fordi det å skrive og produsere denne slektshistorien viste seg å være en så langvarig oppgave som involverte to bind – ett for hans familie og ett for min – var Bob bittert skuffet over at begge broren vår døde før de hadde mulighet til å lese den. Han føler at han ikke burde ha ofret aktualitet for nøyaktighet. Han er også skuffet over at mange av de utvidede familiemedlemmene egentlig ikke brydde seg om å lese den i det hele tatt.

Til slutt spurte jeg Bob om han syntes det var verdt det å skrive en familiehistorie. Han sier at han på en måte gjorde det for seg selv. Han følte at han trengte å registrere de gamles historier før de døde. Og det lyktes han med. Han har blitt familiens historiker og er allment anerkjent for sin prestasjon. Han mener også at han har etterlatt seg en arv til de yngre enn oss. Ellers hvordan vil de vite hvor de kom fra?

Nå som de to bindene er ferdige, gjenstår det fortsatt to jobber. Bob avsluttet historiene da vi giftet oss i mai 1970. Han føler behov for å skrive et tredje bind for å registrere hendelsene som har skjedd siden den gang. Han gnåler også om hva han skal gjøre med alle familiefotografiene – hordene som har kommet fra min mor og onkler og fetteren hans. Heldigvis har våre egne familiebilder blitt organisert og digitalisert, men resten må også være det. Det er nok en skremmende jobb som Bob føler vil bidra til å fullføre arven han vil etterlate til familiens yngre generasjon.

Bobs råd til de som ønsker å påta seg jobben med å skrive en familiehistorie: 'Begynn å intervjue de eldste i familien så snart du kan, for de vil begynne å forsvinne. De er dine førstehåndskilder for din livshistorie.'