Vi kan peke fingre i kjølvannet av Sandy Hook. Det er våpnene, NRA, politikerne, de voldelige videospillene, Aspergers eller skolens sikkerhet. Bunnlinjen er det et menneskelig problem! Som samfunn har vi gått bort fra å tenke, føle og være i sammenheng. Ja, det er tristhet, sinne, smerte, skuffelse, frustrasjon, vondt osv. osv. i verden. Det virker som om vi er i et øyeblikk i historien hvor vi medisinerer med narkotika, arbeid, penger, elektroniske enheter, alkohol, mat og mer. Det er på tide å STOPPE og koble seg på nytt med den menneskelige opplevelsen. Vi ser ut til å ha mistet forestillingene om medfølelse og aksept. Ja, som samfunn engasjerer den nasjonale debatten spørsmål om forskjell: homofile ekteskap, rase og fordommer. Selv om disse er viktige, er det andre typer skader som skjer i skolegården, mellom mennesker og i oss selv når vi ikke oppfyller forventningene våre, blir permittert eller lider av depresjon, alkoholisme, spiseforstyrrelser eller angst bak lukkede dører. Dette er problemene vi har mistet kontakten med.

Som foreldre og mennesker er det på tide å revurdere forholdet vårt med ubehagelige følelser. Kan vi bære dem i oss selv? Kan vi bære dem i våre kjære, ektefelle og barn? Hvis vi som foreldre har det vanskelig med dette, hvordan kan vi da hjelpe barna våre? Tidligere, enten det var kirke, arbeid skulder ved skulder på gården, storfamilier, tettere fellesskap, mindre aggresjon i media (TV, videospill) eller mindre tilgang til militære våpen, var det ingen massakrer som Sandy Hook, Columbine, Virginia Tech eller skyting på det offentlige torget som Gabrielle Giffords i Tucson eller på samlingsstedene våre som en kino i Aurora. I denne tiden med arbeid, datamaskiner og generell virksomhet er det mer anonymitet, alenehet, isolasjon. Det er flere timer brukt på Call of Duty, Counter Strike, Halo eller andre voldelige førstepersonsskytespill og våpen som har magasiner som skyter endeløse kuler. Ja, med finanspolitikken, økonomiske vanskeligheter og kampen for å få endene til å møtes, er påkjenningene enda høyere. Det er derfor viktig i denne tiden å bevege seg fra isolasjon, stillhet og hemmelighold når du er i nød. Vår vei fremover er mer tilknytning, ikke mindre, dypere, ikke unngå og bevege seg mot medfølelse og aksept.

Det har alltid vært smertefulle/ubehagelige følelser. Denne massakren av uskyldige barneskolebarn er en oppfordring til handling. La oss ikke bli fanget av politisk retorikk. La oss heller ta oss tid til å se på samfunnet vårt, barna våre hjemmeliv og oss selv. Snakker vi med barna våre om vonde følelser? Hvordan handler vi, behandler andre og reagerer på smerte, nød og tristhet? Unngår eller peker vi fingre og sier at problemet ligger hos andre? I så fall, hva er det som gjør oss så ukomfortable? Det er på tide å se inn i oss selv for å lære hvordan man kan strekke seg etter hjelp og støtte og i sin tur nå ut og støtte noen andre som har det vondt. Smertefulle følelser er en del av det å være i live, men etterlatt i mørket kan de være ødeleggende. Hvis du er redd, engstelig, trist eller ensom, er det på tide å nå ut til familie, venner, religiøse institusjoner eller andre støttende grupper for å bygge fellesskapet igjen. Hvis barna dine er redde, engstelige, triste eller ensomme, ta kontakt med dem eller hjelp dem med å finne ressurser i samfunnet som kan være sammen med dem. Noen svar kan komme fra Washington eller regjeringen, men makten til å gjøre endringer nå ligger i samfunnet vårt og oss selv. Vi har alle følelser og vi må alle lære om dem. Det er på tide å komme sammen, være tilstede og ha plass til hele spekteret av følelser som er den menneskelige opplevelsen.